KAPITTEL 13: Ordliste – prinsipper for ordvalg

Forfatter: Ragnhild Tønnessen

Vi har alle slags mennesker i målgruppene våre, vi skal tilpasse og bygge fagspråk, og vi skal gi leserne et godt utgangspunkt for å forstå hva vi mener. Vi må derfor være både inkluderende og presise og ordlegge oss nøye. Her har vi oppsummert ordlistene og dei prinsipielle rådene vi har gitt tidligere.

Inkluderende ord og formuleringer

Vi bruker ikke «vi» og «de» på ekskluderende måte. Alle slags minoritetsgrupper er representert i målgruppene våre.

• Vurder formuleringer som: «De av oss som er [homofile/muslimer/tatere/svaksynte] ... » heller enn «De som er …».

Vi betegner eller beskriver personer eller befolkningsgrupper etter kjønn, etnisitet, utseende, helsetilstand, religiøs tilhørighet o.l. bare når det er relevant.

• Vi skriver for eksempel ikke «firebarnsmor» om det i sammenhengen hadde virket rart å skrive «firebarnsfar» om en mann.

Vi velger ord og betegnelser som ikke forsterker stereotype og reduserende oppfatninger av mennesker, eller som oppfattes nedsettende av dem det gjelder. For eksempel:

• En person er ikke i alle sammenhenger «en synshemmet», men «har en synshemming»; en «person med autisme» er først og fremst en person, ikke en «autist».
• Ordet «neger» bruker vi ikke i omtale av personer. Selv om det tradisjonelt har vært en nøytral betegnelse på norsk, er det i moderne norsk påvirket av andre språk som bruker samme ordet, og gir negative assosiasjoner til rasisme og diskriminering. Dersom uteende eller bakgrunn er relevant, kan vi bruke «afrikansk-utseende», «afroamerikaner», «afrikaner» osv., alt etter hva vi vet om personen.
• En tommelfingerregel er å bruke en etnisk gruppes betegnelse om seg selv. Slik vi nå bruker ordet «same» og ikke ordet «lapp», ordet «tater» og ikke ordet «fant», kan vi for eksempel gjerne bruke «inuitt» eller «grønlender» i stedet for «eskimo».
• Vi kan bruke både «rom» og «sigøyner». «Sigøyner» er nå brukt som eit overordnet begrep for flere folkegrupper. Den norske nasjonale minoriteten av sigøynere er «rom», som også er vanligst i Øst-Europa. De kan vi omtale som «norske romer» eller «norske rom». (Ordet «rom» er heller ikke særlig bedre som inkluderende ord enn majoritetsbetegnelsen, siden den språklige betydningen visstnok er ‘mann’. Dermed får vi et kvinneekskluderende ord i steden.) I Vest-Europa ellers er det «sinti» som dominerer. Av en eller annen grunn kjennes ordet «rom» noe mistilpasset i det vanlige norske bøyingssystemet. Vi kan løse det slik:
• I ubestemt flertall kan vi skrive «mange romer» etter offisiell normering og vanlig bøying, eller «mange rom» som ser ut til å etablere seg.
• I bestemt flertall skriver vi «romene» eller «de rom».
• Om enkeltpersoner som vi kjenner kjønnet til, kan vi gjerne skrive «romkvinne» eller «rom-mann», og «rom-barn» på samme måte.
• Ikke skriv «mange romfolk» som flertallsform, siden den språklige betydningen av det ikke er «mange personer», men «mange folkegrupper». (Du kan eventuelt skrive «mye» i steden for «mange».)
• Dersom du ikke kjenner noen språklig motstand mot «en rom – romen – romer – romene», bruker du det.
• «Sinti» bøyer vi rett fram: «en sinti, sintien, sintier, sintiene».
• Ikke gå i fella å ta for gitt at om en gruppe har vært utsatt for negative holdninger og handlinger av majoriteten, betyr det at ikke betegnelsen for dem kan brukes. Det er ikke gruppa eller ordet for dem som er «stygt», det er den negative bruken av det som er galt.

Om pronomenet «hen» faller naturlig for oss, kan vi bruke det. Det begynner å bli en del brukt. Mange synes fortsatt det er irriterende, så vær obs på at det kan bidra til støy i kommunikasjonen.

• Vi benytter alltid «hen» om personer vi vet ønsker det selv.
• Vi kan benytte det om vi ikke kjenner kjønnet til personen, eller om personer som skal være anonyme. Det kan også benyttes i steden for «ham/henne». Men foreløpig er det nok svært avhengig av kontekst om det virker naturlig. Følg magefølelsen din.
• Varianten «hin» benytter vi ikke.

Presist og korrekt språk

Vi velger det korteste, mest presise og mest konkrete ordet som fungerer i sammenhengen. For eksempel:

• mål når vi mener mål, målsetning når vi mener å sette seg mål
• med, på eller til når det er det vi mener, ikke «i forhold til» som universalpreposisjon (ikke bare er det upresist, det er også feil). Se
• Klarspråk: «Forholdsregler» http://www.sprakradet.no/Klarsprak/le-og-laer/lar-deg-mer/Forholdsregler/
• Skriveråd frå Språkrådet: Feil bruk av «I forhold til» http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/Feil-bruk-av-ord-og-uttrykk/I-forhold-til/

Vi er oppmerksomme på betydingen av metaforer. For eksempel:

• Et fokus er et brennpunkt. Det kan ikke være bredt eller stort eller vidt, da er det ikke lenger et fokus.

Vi er oppmerksomme på moteord og anglisismer og finner alternativ. For eksempel:

• Det er ikke alltid vi trenger å «sette i fokus». Ofte kan vi heller «rette oppmerksomheten mot», «(hovedsakelig) ta for oss», «legge vekt på», «(først og fremst) se nærmere på» eller vi kan skrive «det viktigste er». Det handler om å variere språket.
• I sammenhengen vår gjelder fortsatt på bokmål «å ta hensyn til» og ikke «å hensynta», og vi «tar opp» de viktige spørsmålene, vi «adresserer» dem ikke.

Prinsipper for konsekvenslistene

Nynorskalternativ er moderne, men likevel med tydelig nynorsk tilhørighet. Vi velger hovedsakelig former innenfor læreboknormalen fra før 2012, så sant de fortsatt er normrette. Men noen ganger kan vi regne ord for synonyme og veksle mellom dem. For eksempel:

• gjennomføre da, nå, bygge, komme, trekke osv.
• bruke både røst og stemme, prøve og forsøke osv.

Bokmålsalternativ er moderne og nært vanlig talemål.

• boka, fram osv.

NDLA konsekvensliste bokmål (.pdf - xmb)

NDLA konsekvensliste nynorsk (.pdf - xmb)