KAPITTEL 4: Språk og tone

Forfatter: Ragnhild Tønnessen

Godt og riktig språk er god brukertilpassing. Det hjelper brukerne til å forstå hva vi mener, og til å stole på at vi vet hva vi driver med. Hvordan vi ordlegger oss, er ikke minst viktig for om brukerne føler seg inkludert og at det er dem vi snakker til.

Hva mener vi med «språk» og «tone»?

«Språket» eller «NDLA-stemmen» handler om hvem vi er: Vi er lærere. Vi vet hva vi snakker om, vi kjenner faget vårt, pedagogikken, og vi kjenner elevene og deres behov. Vi er dyktige og kvalitetsbevisste. Slik bruker vi også språket: riktig, presist og nyansert.

«Tone» handler om hvem mottakeren er, og hvor flinke vi er til å tilpasse oss mottakernes følelser og sinnstilstand.

Vi vil ikke at elev-brukerne våre skal føle seg dumme, mislykkede og miste motet. Derfor oppmuntrer vi og stiller krav vennlig, tålmodig og oppmerksomt, og vi strukturerer tekstinnhold og bruker språket så de får hjelp til å komme igjennom og forstå.
Vi vil ikke at lærer-brukerne våre skal føle at vi ikke har tillit til deres faglige kompetanse eller selvstendige vurderingsevne. Vi er ikke lærerutdannere, men kollegaer som deler. Vi respekterer tida deres ved å sørge for at det vi tilbyr dem, er av så god kvalitet at de kan bruke det, og vi lytter til kritikk og innspill.
Vi vil heller ikke at andre som produserer læremidler skal oppleve det som vi ønsker å utkonkurrere dem og rydde dem av veien, derfor er vi rause og vennlige.

Tonen vil være forskjellig for ulike brukergrupper og kommunikajsonssituasjoner, men stemmen og hvordan vi behersker språket, springer ut av NDLAs persona og integritet. Språket vårt er knyttet til vårt etos, og tonen til patos.

Språkvalg

Brukerne våre er elevene våre. Vi skriver til elever vi ikke ser, ikke får snakket med, men vi gjør avstanden så liten som mulig. Innenfor rammene av den offisielle rettskrivinga, gjør vi derfor disse språkvalgene:

«du», «dere» og «vi» framfor «en» og «man»
aktiv framstilling framfor passiv
konkreter og konkretiseringer framfor abstrakter
en del hunkjønnsbøying og diftonger på bokmål
nynorskformer i allmenn bruk
setningsbygning og setningslengde som ligger nærmere talespråket
presisjon både i ordvalg og frase- og setningsstruktur

Nynorsk eller bokmål kan vi ikke velge. Vi er forpliktet av opplæringsloven til å produsere læremidler på både nynorsk og bokmål og publisere lærestoff i begge versjoner samtidig.

Vi må dessuten følge offisiell rettskriving. Vi kan ikke velge riksmål eller høgnorsk eller andre private rettskrivingspreferanser som ligger utenfor formvariasjonen i bokmåls- eller nynorskrettskrivinga. (Unntaket er selvsagt når vi siterer eller gjengir litterære verk.)

Men valgfriheten er stor innenfor hver av rettskrivingsnormalene. Vi har derfor utarbeidet utførlige konsekvenslister for bokmål og nynorsk på NDLA, som vi ønsker at korrekturlesere og oversettere skal følge. Dersom også tekstforfattere gjør det så godt de kan, sparer vi på den samlede ressursbruken.

Formell kvalitet

Formell kvalitet handler om å skrive riktig. Det gjelder tegnsetting, skrivemåter, grammatikk og betydning av ord og uttrykk. For brukerne våre betyr det færre distraksjoner og jevnere vei inn til innholdet, og det bidrar til å bygge tillit, mellom NDLA som avsender og elever, lærere og offentlighet som mottakere.

I vår sammenheng er normen den offisielle rettskrivinga for bokmål og nynorsk. Også tegnsetting og andre rettskrivningsregler skal følges slik de er vedtatt av Språkrådet.

Det innbærer at all skriftlig tekst som skal publiseres med NDLA som avsender, må oversettes, språkvaskes og korrekturleses av noen med nødvendig språkfaglig kompetanse. Slik kompetanse innebærer kjennskap til hva som er innenfor og utenfor bokmåls- og nynorskrettskrivninga, nyanser i tegnsettingsregler, god grammatikkforståelse, osv.

I praksis gjør vi det slik:

NDLAs redaksjoner lar enten NDLAs språkansvarlige eller en av de tilknyttede språktjenesteleverandørene lese korrektur før de publiserer skriftlig tekst.
Tekster fra tekstforfattere og tekstleverandører som har avtalt å levere innhold uten språklig ferdigstillelse, sendes videre til språkansvarlig eller språktjenesteleverandør.
Tekstforfattere og tekstleverandører som har avtalt å levere tekster ferdig oversatt og korrekturlest, må selv sørge for at språkarbeidet blir gjort av en kompetent person, i tråd med rettskrivninga.
I alle tilfeller bør korrektur og nynorskoversettelse gjøres av en profesjonell språkkonsulent som har erfaring med og kjennskap til den offisielle rettskrivninga og vet hvordan den anvendes, gjerne en som har bestått Språkrådets kompetanseprøver.

Estetisk kvalitet

Estetisk kvalitet handler om å skrive godt. Det gjelder presisjon, variasjon og nyanser, å bruke virkemidler med kløkt, og ikke minst å gjøre innholdet lett tilgjengelig.

Vær bevisst mottakeren

Det grunnleggende er høy mottakerbevissthet, som vi kort kan oppsummere slik:

Skriv det viktigste først, før utdyping.
Skriv konsist og så kort som mulig.
Ta med det som er relevant for mottakeren og formålet.
Bruk ord og uttrykk som er kjent for mottakeren. Introduser nye i sammenhenger som forklarer dem.
Sørg for god sammenheng og struktur. Velg tekstbindingsmarkører med presisjon.

Se også Forfatterplakaten i kapittelet om å skrive lærestoff og Språkrådets råd om «klarspråk» i offentlig tjeneste.

Vær bevisst språket

Vi velger det korteste, mest presise og mest konkrete ordet som fungerer i sammenhengen. For eksempel:

«mål» når vi mener «mål», «målsetting» når vi mener «å sette seg mål»
med, på eller til når det er det vi mener, ikke «i forhold til» som universalpreposisjon (ikke bare er det upresist, det er også feil). Se
Klarspråk: «Forholdsregler» http://www.sprakradet.no/Klarsprak/le-og-laer/lar-deg-mer/Forholdsregler/
Skriveråd fra Språkrådet: Feil bruk av «I forhold til»

Vi er oppmerksomme på betydningen av metaforer. For eksempel:

Et fokus er et brennpunkt. Det kan ikke være bredt, høyt, stort eller vidt, da er det ikke lenger et fokus.

Vi er oppmerksomme på moteord og anglisismer og begrenser bruken av dem. For eksempel:

Det er ikke alltid vi trenger å «sette i fokus». Ofte kan vi heller «rette oppmerksomheten mot», «(hovedsakelig) ta for oss», «legge vekt på», «(først og fremst) se nærmere på» eller vi kan skrive hva som er «det viktigste». Stikkordet er variasjon.
I vår sammenheng gjelder fremdeles «å ta hensyn til» og ikke «å hensynta», og vi «tar opp» de viktige spørsmålene, vi «adresserer» dem ikke.

Inkluderende språk

Vi bruker ikke «vi» og «de» på ekskluderende måte. Alle slags minoritetsgrupper er representert i målgruppene våre.

Vurder formuleringer som: «De av oss som er [homofile/muslimer/tatere/svaksynte] ... » heller enn «De som er …».

Vi betegner eller beskriver personer eller befolkningsgrupper etter kjønn, etnisitet, utseende, helsetilstand, religiøs tilhørighet o.l. bare når det er relevant.

Vi skriver for eksempel ikke «firebarnsmor» om det i sammenhengen hadde virket rart å skrive «firebarnsfar» om en mann.

Vi velger ord og betegnelser som ikke forsterker stereotype og reduserende oppfatninger av mennesker, eller som oppfattes nedsettende av dem det gjelder. For eksempel:

En person er ikke i alle sammenhenger «en synshemmet», men «har en synshemming»; en «person med autisme» er først og fremst en person, ikke en «autist».
Ordet neger bruker vi ikke i omtale av personer. Selv om det tradisjonelt har vært en nøytral betegnelse på norsk, er det i moderne norsk påvirket av andre språk som bruker samme ordet, og gir negative assosiasjoner til rasisme og diskriminering. Dersom uteende eller bakgrunn er relevant, kan vi bruke «afrikansk-utseende», «afroamerikaner», «afrikaner» osv., alt etter hva vi vet om personen.
En tommelfingerregel er å bruke en etnisk gruppes betegnelse om seg selv. Slik vi nå bruker ordet «same» og ikke ordet «lapp», ordet «tater» og ikke ordet «fant», kan vi for eksempel gjerne bruke «inuitt» eller «grønlender» i stedet for «eskimo».
Men ikke gå i fella å ta for gitt at om en gruppe har vært utsatt for negative holdninger og handlinger av majoriteten, betyr det at ikke betegnelsen for dem kan brukes. Det er ikke gruppa eller ordet for dem som er «stygt», det er den negative bruken av ordet som er det gale.
Vi kan bruke både rom og sigøyner. «Sigøyner» brukes som et overordnet begrep for flere folkegrupper. Den norske nasjonale minoriteten av sigøynere er «rom», som også er vanligst i Øst-Europa. De kan vi omtale som «norske romar/-er» eller «norske rom». (Ordet «rom» er heller ikke så mye bedre som inkluderende ord enn majoritetsbetegnelsen, siden betydninga visstnok er ‘mann’. Dermed får vi et kvinneeksluderende ord i bytte.) I Vest-Europa elles er det sinti som dominerer. Av en eller annen grunn kjennes ordet «rom» noe mistilpasset i det vanlige norske bøyingssystemet. Vi kan løse det slik:
I ubestemt flertall kan vi skrive «mange romar/-er» etter offisiell normering og vanlig bøying, eller «mange rom» som ser ut til å etablere seg.
I bestemt flertall skriver vi «romane/-ene» eller «de rom som ...».
Om enkeltpersonar som vi kjenner kjønnet til, kan vi gjerne skrive «romkvinne» eller «rom-mann», og «rom-barn» på samme måte.
Ikke skriv «mange romfolk» som flertallsform, siden betydninga av det ikke er «mange personer», men «mange folkegrupper». (Du kan eventuelt skrive «mye» i stedet for «mange».)
Om du ikke kjenner noen språklig motstand mot «en rom – romen – romer – romene», bruker du det.
«Sinti» bøyer vi rett fram: «en sinti, sintien, sintier, sintiene».

Om pronomenet hen faller naturlig for oss, kan vi bruke det. Det begynner å bli en del brukt. Men en del synes fremdeles det er irriterende, så ver obs på at det kan bidra til støy i kommunikasjonen.

Vi bruker alltid «hen» om personer vi vet ønsker det selv.
Vi kan bruke det om vi ikke kjenner kjønnet til personen, eller om personer som skal være anonyme. Det kan også brukes i stedet for «han/hun». Men foreløpig er det nok avhengig av kontekst om det virker naturlig. Følg din egen følelse for dette.
Varianten «hin» bruker vi ikke.

KILDER

Bufdirs miniguide om inkluderende språk